Reisebrev dag 4

Hei igjen :)
I dag har det vært hviledag i Valence, og det har det for innbyggerne også.
I og med at det er 14 juli og Frankrikes frigjøringsdag har så og si alle butikker, restauranter og kafeer vært stengt. Men noe har fått gjort da.
Aina startet dagen sånn i 05 tida, da fikk hun ikke sove lengre. jeg fikk ligge til halv 7 ca.
Frokosten på hotellet var ikke akkurat noe gourmetfrokost. Tørre brødskiver, noe smøreost og syltetøy var det dem klarte å tilby oss for 5 euro pr pers. All you can eat da i det minste ;)
Etter det ble det litt blogging før vi satte oss på syklene for å dra til Chateu des Crussole.

Det er en gammel borg og slott fra laaangt tilbake i tid.
Fasinerende å se hvor dem har klart å bygge murer helt ut på kanten av klippene og at mye av den fremdeles står.
Fantastisk utsikt utover Valence og over til en liten landsby litt lengre nord.

Og bare så det er sagt, det er varmt å rusle rundt 100 høydemeter fra parkeringen hvor veien opp minnet om klatringen vi hadde fra Geirangerfjorden tidligere i sommer. Bare i miniatyr (myyye smalere vei og krappere svinger red.anm).


Vi la igjen en skilling på statuen som velsigner dalen og vindruene og folk og fe rundt forbi og ønsket oss en trygg reise videre,

Etter å ha vandret en liten del av Crussol massivet kjørte vi ned til Parc Jouvet hvor vi loffet rundt og kom over minnestedet for alle dem fra Valence som deltok i andre verdenskrig.

Her ble det litt avslapping i skyggen under de store trærne, blir litt slått ut av denne varmen. Noen litt mer enn andre ;)

Derfra gikk vi videre til La Cathedrale Saint-Apollinaire, en mektig katedral midt i byen.

Ble litt knipsing her også, var deilig svalt der inne så vi tok den tiden vi trengte.
Lys tente vi også og skjenket atter en skilling for good luck, så skjer det noe på turen har vi ihvertfall gjort vårt for at gudene er i vår favør.

Hilsen skrevet i "kirkeboka" på Norsk med løkkelegeskrift anno førsteklasse med svette i øya. Det blir som det blir.

Lunch på en av de få restaurantene som var åpne og der fikk vi tilsnakk for at vi bare gikk å satt oss ved ett ledig bord. Vi ble fortalt at her måtte i tilpasse oss og komme å spørre om det var mulig å få den æren av å spise ved eders restaurant og så bli geleidet til egnet bord. Men vi fikk lov å sitte der vi satt og fikk bestilt oss noe mat og drikke til slutt.

Så ble det gatelangs igjen for å finne Le Maison de Tetes, en bygning med masse ansikter utskåret i fasaden og på innsiden. Vi gikk og gikk og enda litt til uten å finne noe, snudde og gikk tilbake men jeg sjekket med kartet. Det viste seg at vi hadde gått rett forbi mens vi titta i en juggelbutikk på andre siden av gata. Og gjett hva? Fremdeles 14 juli og stengt.....

Tilbake til Parc Jouvet, 1 time til De'File starter. Altså den franske paraden med utdeling av medaljer til dem som har gjort en fremragende jobb som veteran i den franske militærstyrken. Det var det lokale militærkorpset som stod for musikken og noen særdeles stive franske generaler som spankulerte over gressmatta og kauket noe vi ikke skjønte bæret av.
Oppstilling av mc politiet og Grenadierene på hver side av tidligere nevnte gressmatte.
Vi gikk litt før den siste marsjen langs "paradegata" som virket å bare være knapt 100 meter maks.

Tilbake på syklene og finne veien hjem igjen for litt strekk på senga og bytte til tørre klær.

Avsluttet dagen med ett bedre biffmåltid på en av gatas åpne restauranter. Det gikk litt tid før vi oppdaget at bordet vi hadde fått tildelt var på parkeringsplassen rett uten for uteserveringen. Ble litt latter av det kan man si :)