tirsdag 28. juli 2015

Reisebrev dag 17

Holeby ja...

Ikke mye å si, se eller gjøre her.

Vi betalte når vi ankom siden vi hadde bestemt at vi skulle starte dagen tidlig.

Kveldsmaten som også fikk duge som frokost bestod av en pose med nøtter som Aina hadde spart på siden Tyskland eller noe sånt.
Ikke mye å bli mett på men det fikk duge til vi fant noe annet.

Oppe og på syklene kl 06:30.
Det hadde regnet i natt og veiene var våte.

Vi satte avgårde og mot første og beste bensinstasjon med matservering, tanken var ca halv så noen mil skulle vi klare.
Det var en stasjon rett ved kroa men den var stengt så vi suste rett forbi den.

Men gudbedre så langt det plutselig var mellom rasteplassene med bensin og mat da.
Nåla nærmet seg mer og mer rødstreken på tanken, kanskje ble jeg nødt til å benytte meg av reservekanna som hadde stått ubrukt siden vi startet fra Oslo? Men så ut av det blå dukket det opp ett skilt med ei pumpe på.

Halleluja!!!
Snart mat og fuel og få :) :)

Fyll i magen og på tanken og vi var klare til å fortsette mot Helsingör og ferga til Helsinborg.

Veiene var fremdeles noe fuktige og det var rått i lufta.
Vi kommer til en avfart som vi skal av på og videre. Men der skulle det vise seg at undertegnede hadde litt for stor fart inn, dugg på innsiden av visiret og svingen var skarpere en den så ut som.

Legger sykkelen inn i svingen da jeg kjenner at framhjulet forsvinner og bakhjulet følger på.
Faen, skal jeg ende i grøfta her tenkte jeg. Ikke pokker om jeg skal...
Lar motoren bremse farten, banker ned ett gir, ikke røre bremsene før jeg har kontroll. Høyrefoten ned i asfalten for å støtte opp, grøfta kommer nærmere og nærmere. Det er vel ikke snakk om mer enn ett par centimeter fra kanten da begge hjula får grep igjen, sykkelen retter seg opp og jeg kan kjøre videre. Puh!!! Det var nære på, men alt gikk bra.

Etter det var det vekselvis vått og tørt helt inn til havna, som vi på mystisk vis traff såpass bra at vi kunne kjøre direkte ombord. Deilig.

Aina var så kald på fingrene etter turen at vi bare MÅTTE stoppe innom Handelsboden utenfor Göteborg for å kjøpe noen nye hansker(hun hadde vel med seg 3 par som ikke gjorde nytten i den nordiske sommeren).

Plotter det inn på gps'en og vi setter avgårde fra Helsingborg.
Ble ett stopp med burger og fylling av tanken på veien, samt varming av kalde kropper.

På Handelsboden ble det nye hansker og såler på Aina, selv fant jeg mye jeg hadde lyst på men ikke noe jeg trengte der og da.

Vi fortsatte mot Norge, ble enige om at vi skulle stoppe i Munkedal hos kompisen min Mika som driver tattoo-studioet Voodoo Evolution/Voodoo Tattoo.¨

Der ble det kaffe og varme å få, og det trengte vi sårt. For været langs vestkysten var surt og vått.
Vi kjørte gjennom og fra en skur rundt Göteborg og den tok oss igjen i Munkedal.

Etterhvert ble vi enige om å dra videre etter å ha takket nei til tilbudet om overnatting siden vi bare var 20 mil hjemmefra nå.

Det ble ett stopp på Svinesund for litt harryhandling også før det var straka veien hjem.

Og du og du, så godt det var å komme hjem da. Bare vrenge av seg våte klær, ta en god og varm dusj. Lage seg noe god mat og nyte ett glass rødt mens man senker skuldrene og lar inntrykkene fra turen synke inn.

Reisebrev dag 16

I dag var vi faktisk tidlig oppe.
Frokost inntatt og på sykkelen før kl 0800.

Det ble bestemt at nå skulle vi hjem.

Kartsjekken viste at vi var rett i overkant av 1300 km hjemmefra om vi kjørte til Rostock og tok ferga derfra til Gedser i Danmark.

Så sagt så gjort.

Ut på motorveien igjen, i dag var været bedre.
Litt mindre vind men med litt yr her og der. Ikke noe som plaget oss nevneverdig.

Ikke mye skjedde på denne etappen. Kjøre, stoppe, fylle, kjøre, stoppe, fylle, spise, kjøre, stoppe.


Vi spiste kilometervis med asfalt på denne etappen.

Plutselig stoppet trafikken opp på Autobahn, og da snakker vi 120 km/t + til 0 på kun få meter.
Hva grunnen til dette var er usikkert men vi antar at det var slike flaskehalser med av- og påfarter som gjorde folk svimle og uvel.

På med nødblinken og bane seg vei gjennom køen, de aller fleste bilistene laget en "gate" til oss slik at vi hadde god plass til passering. Men det fantes ett og annet utskudd som sperret veien for oss med litt nevehytting dann og vann.

Men alt gikk bra her, sjekket gps'en og ser at den har endret ruta pga melding om kø. Om vi unnlot å svinge av mot Rostock på neste avfart og heller kjørte rett fram og tok av mot en landsby lengre unna ville vi spare 2 timer.

Oh yes, gjett om vi gikk for den veien da :)

Etter å ha kommet til landsbyen viste det seg at det var flere enn oss som hadde valgt samme ruta, for her var det også kø. Ok, på med nødblinken igjen og kjøre forbi der det gikk an.

Det skal sies at dette var en mye triveligere vei å kjøre siden det var en allè av stooore trær på hver side av veien. Nesten litt romlemantisk ;)

Ut fra landsbyen og inn på motorveien igjen, vi hadde kjørt rundt nesten hele køen. Det var vel ett par km hvor vi møtte blinke litt gjennom før det løste seg helt opp igjen.


Videre mot Rostock igjen, stopper på en bensinstasjon noen mil utenfor Rostock for en siste fylling i Tyskland, litt mat og ett toalettbesøk.

På parkeringen ser jeg en snodig motorsykkel, litt caferacer-aktig. Har sett den tidligere på vår ferd gjennom Tyskland da vi har passert hverandre ett antall ganger.
Det viser seg at det er en Laverda, ett gammelt italiensk merke (dem produserte også forhøstere og skurtreskere).
Jeg kom i snakk med eieren og han kunne fortelle at denne var over 40 år gammel og at han nettopp hadde vært å kjørt i Alpene med den. Men det var så mange vibrasjoner i den at han hadde kjøpt ny baklampe 3-4 ganger siden han startet. Den ristet rett og slett løs og ramlet av. Den som stod på nå hørte egentlig til en tilhenger og var festet med strips og gaffatape.
Eksosanlegget ramlet av i Stelviopasset og han fikk hjelp av lokale til å sveise det fast igjen.
Speedometer var festet i noe gummibuffere han fant på en bensinstasjon i Italia etter at dette og falt av.
Men sykkelen hadde sjarm og var god å kjøre ellers.

Vi matet videre inn til Rostock, fant fergeleiet og kjørte rett til billettluka.

Der ser dem bare rart på oss og spør etter reservasjon, reservasjon?

Nei, vi hadde ikke reservert noe plass. Then no chanse for you on this boat. Go to the informationdesk and buy tickets for the next trip.

Den er god. Snur og kjører tilbake til billettkontoret.
Skjønner for at det er flere som har ankommet uten å ha reservert plass på forhånd.

Når det er vår tur i kassa ber vi om å få 2 billetter på neste båt, og dama der begynner å lete på datamaskinen. Etter litt fram og tilbake kommer hun med dette: Det er plass til en sykkel på båten som går kl 20:00 og en på den som går kl 22:00. Kl var ca 17:30 når vi ankom Rostock.

Hva gjør vi? Skal ene ta båten nå og vente på andre siden til den andre kommer? Nei, ikke pokker om vi skal...

Vi kjører rundt til Puttgarten via Lübeck.
En omvei på drøye 22 mil, jaja. Hva gjør vel 22 mil ekstra når vi allerede har kjørt i overkant av 50 mil?

Sale på igjen etter å ha booket oss inn på båten som gikk 21:15 fra Puttgarden til Rødbyhavn.



Det var noen lange 22 mil skal jeg love dere. Vi var helt utslitte i rygg og armer når vi ankom havna.
Vi rakk fram med 20 minutters margin og rakk så vidt å strekke på oss da vi fikk kjøre ombord.

Det var snakk om en stund at vi kanskje skulle kjøre hele natta og rett hjem, men etter en stund på båten fant vi ut at det var kanskje greit å overnatte i Danmark og fortsette tidlig neste morgen.

Hotels.com appen er framme igjen. Av 5 hotell i Rødby området var det 2 som hadde ledig rom.
Vi gikk da for Holeby kro og motell siden det lå nærmest og var billigst.

Rommet viste seg å ligge i bakgården på kroa, sengene var så utliggi at man trengte bare tenke på å snu seg så knirket det. Det var felles dusj og toalett lengre ned i gangen og standarden var ikke det helt store. Veggene var lettvegger og vi kunne nesten høre knappenåla ramle gjennom dem.

Men det var ihvertfall ett sted og sove, så det gjorde vi etter å ha glana litt på tv og sjekka facebooken.

God natt :)

Reisebrev dag 15

Vi var tidlig oppe i dag, eller alt er relativt.
Oppe og klare for frokost var vi i allefall.

Vi rusla ned til restauranten hvor vi ble ønsket velkommen med: Guten Morgen, hast du hat ein gutes nacht? Frühstuck ist darein. :)


Dette var ett familiedrevet hotell så storfamilien var samlet til frokost og det var kjempegodt med hjemmelaget leverpostei og noe som jeg antok var størknet fett etter baconsteikinga samlet i en krukke og med noe krydderier i. Spesielt men godt.

Planen i dag var å komme oss ut av Østerrike og inn i Tyskland, grunnet spådommer om mengder med regn og antydninger til ruskevær ville vi så langt nord og vest som kunne klare å komme på en dag. Samtidig som vi ville stoppe litt hist og pist for å se på ting og tang.

Bagasjen ble pakket atter en gang og syklene lastet igjen.


Nesene peker mot Tyskland og motet er på topp. Off we go!!

Sola skinner i dag og i området Kufstein og inn mot grensa er det nydelig vær.

Men ikke lenge etter at vi passerer grensa begynner det å blåse. Og det blåser noe helt grassat mye.

Det river og sliter i hjelmer, klær, sykler og bagasje.

Vi måtte stoppe flere ganger for å riste liv i fingre og skuldre og strekke rygg og nakke, for dette var slitsomt.


Etter X antall mil stopper vi for en fylling på en stasjon, titter litt på kartet og sjekker trip advisor appen. Nürnberg, det er ikke så langt unna nå. Der er det en middelalder landsby midt i sentrum.
Dit drar vi skatten min :) Jaaaaa!!!

Hopla og avgårde.

Å finne fram i Nürnberg var ikke så vanskelig, måtte benytte meg litt av gps'en da det var noen store kryss og smågater som ville spille meg noen puss.



Ankommer Kaiserburg Nürnburg og finner oss en parkering ikke langt fra inngangen.
Vi er sultne og svake til beins, noe som ble en liten utfordring for Aina da hun skulle rygge sykkelen inn på grusparkeringen og sykkelen fikk litt overbalanse og hun trodde hun skulle velte.

Jeg stod bak og holdt den stødig mens vi dro den på plass. Ikke noe problem :D

Mat først, så litt sightseeing ;)

Gaststätte Hexenhausle, en Biergarten på utsiden av borgen ble valget denne gangen. Hva er vel bedre enn noe i umiddelbar nærhet til dit vi skal? ;)

Vi finner oss ett bord ikke så langt unna døra der servitørene rusher inn og ut til stadighet.
Det blåser fremdeles ganske så kraftig så vi bestemmer oss for å gå inn og sette oss, etter å ha fått smågreiner og nøtter i hodet og på bordet noen ganger.
Men i det vi er på tur inn døra blir vi stoppet av ene servitøren som lurer på hva vi skal.

We want to go in and sit if thats ok. It's so windy outside! Sier jeg til han, da får jeg til svar at: No, you muzt outside sitzen und someone will come and take order from you in short.

Okeidokei, Vi måtte rett og slett sitte ute i stiv kuling og spise maten vår. Greit nok, går og setter oss igjen og venter på servitøren.
20 min tar det før servitøren kommer med meny og bestillingsblokk og lurer på hva vi vil ha å drikke og spise.

Som vante restaurantgjengere vi er nå bestiller vi drikke først siden servitørene alltid kommer tilbake etter noen minutter med den og da er vi som regel klare til å bestille maten (sånn er det vel de aller fleste steder eller?)

Drikka kommer og servitøren forsvinner, uten å ta matbestillingen.

Minuttene tikker avsted, vi forsøker å få kontakt med en av de andre servitørene for å få bestilt noe føde. Ikke noe respons what so ever.

Etter ytterlige 20 minutter kommer det en kar bort til oss og sier: Excuze me, but did you want something to eat! Of course we want something to eat, we are bloody starving over here.

Ok, may I take your order?

Endelig noe framgang, vi bestiller en pølse-triologi som er en lokal spezialität i de traktene vi er i nå.
Servert med sauerkraut og potetsalat.


Maten kom til gjengjeld innenfor rimelighetens tid, men det var bare Aina som fikk tallerken. Maten kom på ett stort serveringsbrett som tok opp hele bordet.
Får sagt ifra til ei frøken som sier: Ja, klar, brot unt beshteck.
Får klasket ett krus med bestikk på bordet sammen med en tallerken og en brødkurv med tørre skalker som i tillegg til å ha ligget utildekket for alle å ta på og fluer som sirkulerte rundt. Hadde nok vært bedre egnet til andemat ja.

Selve kjøttmaten var helt grei, mye smak.

Så var det betalingen da, vet ikke hvor lang tid vi brukte på å få betalt, men til slutt byttet penger hender og jeg ventet på vekselen(hadde ikke tenkt å tipse på en så slett kundebehandling).

Men både servitør og veksel forsvant inn døra igjen og kom ikke ut.

Ok, sånn funker det her altså. Jaja, kos dere.

Kaster dårlig mojo bak oss og tusler rundt inne i borgen, finner fort ut at etter slottsbesøket i Crest var det fint lite som kunne måle seg med det.

Vi smiler og ler, tuller og fjoller litt fram og tilbake.

Så, det vanlige spørsmålet etter endt besøk. Hvor skal vi tilbringe natten? Hvilken retning skal vi dra i? Yr.no, trip advisor, hotels.com og google går varme i søken på bra vær og billige hotell i overkommelig avstand.

Denne gangen fortsatte vi vestover og havnet i Hof, på Quality Hotel.

Turen dit bar mye av de samme pregene som turen til Nürnberg, masse vind og slitne skuldrer og nakker.

Vi fabler om varm drikke, god mat, sterk drikke og en deilig dusj underveis. Vi kjører fremdeles i kevlarbukser og stoffjakker.

Det merkes godt at vi er på tur nordover, kjøligere i lufta. Mye kjøligere. Vi innser at neste morgen må vi ta fram skinnklærne som har ligget urørt i pakksekkene siden Lörrach. Finnes ingen sjanse for at vi skal sitte og hutre på syklene når vi er på tur.

Hotellet fant vi greit fram til, fikk parkering rett utenfor rommet nesten. Da kunne vi holde ett lite øye med dem.


Serveringen av middag/kvelds var særdeles effektiv. Fikk oss ett stort glass hver av en medium dry rødvin som varmet godt i armer og bein.
Cordon Bleu ble bestilt siden den stod under lokale spesialiteter, og herre min hatt for en porsjon vi fikk. Trenger ikke spise mer denne uka sa vi i kor :-P Gode og mette avsluttet vi med en helt grei Irish Coffee før det bar opp på rommet igjen.

Vi hadde forresten en gjest på rommet når vi kom opp.


Han het Otto, fikk ikke med meg hvor han kom i fra eller hvor gammel han var. Men siden han først var kommet seg inn lot vi han få sove i ene kroken.
Ikke noe problem med han i løpet av natten og han var borte når vi våknet på mårran igjen.


mandag 27. juli 2015

Reisebrev dag 14

Vi var tidlig oppe i dag, men hadde bestemt at frokosten skulle vi ta i Malcesine og ikke på hotellet.

Pakket sammen og gjorde klart til avreise, men først en kaffe og litt mer kartsjekk og yr.no


Været så bra ut, vi setter avgårde.

I begynnelsen gikk det bare bra, til vi kom til avkjøringa mot Gardasjøen. Trafikken stoppet opp og det passerte noen ulende biler.
Akkurat ja, en ulykke.

Det skal sies at natt til denne dagen var det ett skikkelig uvær av typen lyn og torden og masse regn. Så mulige glatte svinger lå i bakhodet.

Passerer ulykkesstedet, en lastebil lå på siden med lasten bestående av glassflasker lå strødd i veibanen. 10-20 meter lengre bort stod det som en gang var en liten bybil på lasteplanet på bergningsbilen. Mye godt mulig at dette var en dødsulykke.

Trafikken løste seg litt opp igjen før det tettet seg til jo nærmer vi kom landsbyene langs Gardasjøen.


Det gikk så sakte at syklistene tråkket lett forbi oss.
Veien var for smal til at vi kunne lanesplitte med tanke på alle scooterene som hadde lagt vettet hjemme.

Turen som skulle ta litt over en time var nå snart 1.5 time på overtid.

Mannskapet truer med mytteri, moralen er lav og lunta kort.

Men ikke verre enn at litt mat og drikke kan hjelpe på.

Framme i Malcesine og vi vandrer mot havna, Aina kjente igjen stedet hun vanket på når hun var på sin oppdagelsesferd her i sin pure ungdom. Morsomt å se og høre henne fortelle om sin tid her :)

Mat og drikke inntatt, mannskapet har avlyst mytteriet og moralen er atter på topp.


Ble en tur innom ei vinsjappe for å bunkre litt. Traff på en nordmann her inne, hvor ellers enn på polet i utlandet brast det fra Aina. Hahaha...

Ble noen photoshoots nede i havna før vi fortsatte ferden mot Trento.



Vi har fremdeles ikke bestilt hotell siden vi fremdeles ikke hadde helt bestemt hvor vi skulle stoppe.

Passerer Trento og kjenner da noen dråper som treffer fingrene, ser litt rundt meg og slår meg til ro med at det sikkert bare var en liten skur som vi akkurat unngikk.

Runder noen svinger og regnet blir litt tettere men ikke så ille, ser foran oss at det er grått og regntungt.

Ser at vi snart må fylle og svinger inn på første stasjon.

Der står vi å diskuterer litt om vi skal ta på regntøy eller ikke, og mens vi gjør det åpner himmelen seg og det starter å regne, kraftig.


Den er grei, på med regntøy. Kysse og klemme litt før det er opp på jernhestene og avgårde igjen. Neste stopp skulle være i Brennero hvor vi skulle sjekke hotels.com igjen.

Ut på veien, hadde vel ikke kjørt så langt før vi møtte noe som så ut som tåke som lå helt ned på veien. Flott.. er ihvertfall ikke regn..

Men fyttikatta, så feil kan man ta.
Det var regn, eller mer en sky som holdt 2 uker med regn som valgte å tømme alt over oss på ett ekstremt lite område.

Motorveien gikk fra å være en særdeles fin vei, til å bli en fossende elv med biler som suste hit og dit og vannplaning var ett faremoment.

Hastigheten gikk fra rundt 100 og ned til 40-50. Det regnet like mye på innsiden av visiret som på utsiden. Men vi tok det helt med ro og stoppet i Brennero som avtalt.
Regnet hadde avtatt og vi hadde kjørt fra det meste. Men siden det fremdeles var litt grått valgte vi å ha på regntøyet litt til.

Kjøpte vignetten for å kjøre i Østerrike på denne stasjonen. Kostet rundt 9 euro pr sykkel.

Østerrike, klarvær. Stoppet på første stasjon etter grensa for å kle av oss regntøyet og se om vi fikk tørket klærne vi hadde under som ble våte før vi fikk skiftet.

Hotellet ble bestemt før grensepassering, valget ble Hotel Kraftquelle i Mariastein noen mil forbi Innsbruck.

Etter noen kilometer ble det på nytt gråere rundt oss og dråper begynte å falle.

Nytt stopp,  på med regntøyet igjen. 5 mil til hotellet.
Det ble 5 våte og småkalde mil, men blodsukkeret var på topp og vi tok det hele med ett smil. Selv om det kanskje var ett skjevt, innbitt smil ;)


Ankommer hotellet som lå idyllisk til med fjell i bakgrunnen og granskog rundt.


Rom tildelt og lossing, dusjing, tørking og foring skulle skje.

Dem serverte egentlig ikke noe så sent på kvelden, klokka var rundt 20.00 når vi ankom men dem kunne diske opp noe godt til oss. Akkompagnert med lokal øl av beste sort så smakte det vi fikk helt fortreffelig.
Jeg

Balkong og de deiligste og mykeste putene vi har hatt så langt.

Våte og frosne var det utrolig godt å pakke seg inn i dyner og sove litt.

Med det var det slutt på denne dagen.

lørdag 25. juli 2015

Reisebrev dag 13

Startet tidlig fra hotellet, dagens første oppdrag var å finne en strand i nærheten av Venezia og helst i den retningen vi skulle videre på ferden.

Valget falt på Lido de Jesolo, knapt en time fra Venezia. Vakker strand som strakk seg flere kilometer så her var det ikke trangt om plassen.



Fikk slikket sol i noen timer som var sårt etterlengtete etter så mange dager med byfarting og reisen i mellom.

Etter litt kartsjekk tittet vi litt på yr.no, kunne være greit å sjekke været når vi skal nordover og inn i de Østerrikske fjellpassene.

Men hva er dette?
Regn??
Ok, ny kartsjekk, ikke mot Østerrike og fjellene der.

Vi ble enige om ett par dager til i Italia og da ble Bussolengo plukket ut som i passe avstand fra gjeldende kartposisjon.
Det innebar å kjøre tilbake samme vei som vi kom fra Bologna men med en avstikker mot Milano før vi var framme.


Denne etappen forløp uten de helt store overraskelsene. Bomringer som tuller med oss, masse flott natur og motorvei.

Det kom en liten regnskur, men det var bare deilig. Lufta ble renset og temperaturen var behagelig. (Aina trodde først at det var en sverm med bugs som splætta mot hjelm og visir) hehe.

Hotellet fant vi lett, dette var ett 4 stjerners Montresor Hotel Tower.

Dette oste av luksus når vi kom inn i resepsjonen. Svæææær disk med 4-5 resepsjonister. Enormt piano i kroken, største baren vi har sett så langt på vår ferd.
Dem var så greie at vi fikk parkere syklene i garasjeanlegget under hotellet kostnadsfritt. Superdupert.
Derfra gikk det heis opp til resepsjonen og rett rundt hjørnet gikk heisen mer eller mindre rett opp til rommet i 7 etasje.

Kvelden forløp seg i baren og i hotellets restaurant hvor vi prøvde lokal abbor og flyndre. Det falt i smak og spesielt når vi var så sultne.


Planlegging av morgendagens etappe ble også gjort.
Den skulle gå langs Gardasjøen mot Malcesine og derfra mot Østerrike hvor riket er smalest og vi kommer inn til Tyskland raskest.


Smakksmakk ;)

Reisebrev dag 11-12

Kapteinens logg.
Stjernedato 21072015-22072015

Venezia!!!


Fikk skaffet oss plass på den lokale menneskeflytteren fra Marghera og inn til Venezia.
Trangt om plassen, måtte holde øye med lommeboka da det var noen som prøvde å snike seg til en nærmere samtale.

Grei tur egentlig, tok ikke mer enn rundt 20 min. Ikke så mye å se før man kommer ut på broa over til øya.

Vi var der totalt 2 dager, første dagen jobbet vi oss rundt på ene halvdelen og den andre siden på dag 2.

Øya er delt i to av Grand Canal med ett virrvarr av småkanaler og bruer mellom disse og gatene som går på kryss og tvers.


Er ganske så sikker på at vi har tråkket alle smugene og gatene minst 2 ganger, besøkt alle kirkene 1 gang, og når man begynner å kjenne seg igjen har man tatt til høyre eller venstre for mange ganger.

Noen av smugene var så trange at man nesten måtte gå sidelengs for å komme gjennom dem.


Vi spiste på en restaurant langs en sidekanal, der serverte dem Black Cuttle Fish Spaghetti.
Altså en type blekksprut hvor spagettien er kokt eller vendt i blekket til den slik at hele retten er svart og legger seg som ett belegg på tenner, tunge og kinn. Men den smakte overraskende godt. Vel verdt ett forsøk for andre gastronauter ;)


Vin ble det også en del av, ene vannhølet vi havnet på ble nok litt rikere etter vårt besøk ;)


Mygga kommer fram når sola har gått ned så husk myggspray eller langbukse (vi hadde ingen av delene)

Aina ønsket seg fælt ei maske fra Venezia siden den også kalles maskenes by.

Vet ikke hvor mange gater, sidegater og butikker vi trålet uten å finne annet en dårlige masseproduserte masker og annet dilldall.


Men som vanlig på slump så ramlet vi inn ei dør i ei sidegate der det satt en kar og håndmalte masker som han laget selv.
Vi ble jo imponerte nok av dette til av vi fant en som kunne henge på veggen hjemme.
Etter at handelen var gjennomført stusset vi litt på hvorfor han signerte masken, først da ble jeg oppmerksom på alle avisutklippene og filmposterene fra Eyes Wide Shut som hang på veggene.

Det viste seg da at denne karen (Sergio Boldrin) hadde laget alle maskene som ble brukt av skuespillerne i den filmen, der i blandt Tom Cruise.


Aina fikk helt hakeslepp av dette og har voktet masken som om den skulle vært av gull siden.

Morsomt at det er disse slumpene våre hist og pist som gir oss de flotteste minnene fra turen.

Det var fantastisk flott å se de store kirkene der, men i jesu navn, er det nødvendig å ha 40 kirker på samme postadresse???? Jeg bare lurer, kan jo umulig klare å fylle opp alle sammen til alle messene dem har hver dag?



Well well, not my business!! ;)

Ellers så var det bare rusling og titting som skjedde.

Kom over ett par joggesko med bling som kostet 970 euro..... sikkert bare lommerusk for dem som vanligvis shopper i slike butikker ;P



Vi ramlet også inn i ett museum som het Sweet Death. Ett litt halvmakabert og sykt museum. Bildene kan si mer enn tusen ord.

torsdag 23. juli 2015

Dag 10,5

Bologna..
Hva skal jeg si?
Hotellet var som tidligere nevnt fantastisk, beliggenheten derimot. Den kan diskuteres.

Dem serverte ikke middag der så vi måtte ut på restaurantjakt.
Vi sjekket google maps, ymse apper etc men fant ingen som var i umiddelbar nærhet.
Litt lusking rundt i nabolaget ble det for å se om det fantes noen tavernaer eller liknende, men det eneste vi fant var en flott solnedgang.


Rusla tilbake til hotellet hvor vi spurte om dem visste om noe i nærheten eventuelt om dem kunne bestille en taxi slik at vi kom oss til sentrum for å skaffe føde der.

Taxi kunne hun gjerne bestille, den ville komme på ca 15 euro en vei, og det ville ta sin tid. For nå var det mye trafikk. Men så dro hun opp en flyer med Ciccico Fox, en lokal restaurant med autentisk Bologna-mat.

Supert den prøver vi. Men hvor ligger den da?

Joda, bare følge veien opp til lyskrysset og ta til venstre så finner dere den.

Piece of cake tenkte vi i kor og satte avgårde.
Opp til lyskrysset viste seg å være ett par kilometer, tok til venstre i lyskrysset og mot adressen som vi fikk. Enda noen kilometer. Skal sies at vi brukte apostlene og syklene var parkert godt på hotellet.



Men på adressen, når vi endelig kom dit etter å ha gått i en evighet, vandret ut av Bologna og inn i en annen landsby i en annen kommune og sikkert i en annen provins også, der fant vi ingen ting. Bare ett rådhus som ikke serverte noen ting..

Pokker...
Jaja, hva nå?
Rusla litt til og kom over en liten pizzeria som var åpen.


Kom inn og folk så bare rart på oss.
Servitøren snakket ikke engelsk og det gjorde heller ingen andre der.


Vi fikk fram at vi ønsket 2 stooore øl og noe lokal mat.
Aina bestilte Tortellini ragu og jeg Fusillini bolognese.

Når vi fikk maten fikk vi forklart at den var laget fra scratch på kjøkkenet av henne selv og at Ainas rett var fra nord og min fra sør.

Godt smakte det åkkesom.
Nå skulle vi hjem og da var det taxi som gjaldt.
Fram med italia appen og få fram om ikke servitøren kunne være så snill å tinge en taxi til oss siden det var så langt å gå?

Joda det kunne hun da sagtens gjøre, men hvor skal dere da?
Hotel Imperial Bologna svarte vi.

Da sa hun på italiensk (selvsagt...) at hun skulle den veien og vi kunne få sitte på henne når hun var ferdig med å rydde.

Og tror du vi ble glade eller?  :)
Ga henne 10 euro i tips som hun syntes var aaaaalt for masse men vi sa at det var da det minste vi kunne gjøre siden hun ville kjøre oss hjem.

Det tror jeg ikke hadde skjedd i norge med mindre man bor på ett sted der man kjenner alle.

Hjemme på hotellet igjen og klar for natta.

Morningen etter var det 4 stjernes frokost og forøvrig første gangen siden Danmark at vi fikk servert egg. Gikk med noen stykker da skal jeg si dere.

Proppfull av proteiner, kaffe og juice pakket vi syklene og satte avgårde.


Kommer ut på hovedveien og oppdager at jeg har gjort en skikkelig blunder.

Jeg har glemt å sjekke hvor vi skal kjøre, hvilken retning og hvilke større byer på kartet som vi kan navigere etter.

Av motorveien, inn i en rundkjøring, krysse veien, ny rundkjøring, motorveien igjen, fremdeles ingen kjente byer bortsett fra dem vi har passert på vei opp.
Okei. Retninga er bestemt. Vi skal andre veien.
Av motorveien igjen, inn i ny rundkjøring, krysse ny vei, enda en rundkjøring, og enda en og en til. Sånn, Padova. Dit skal vi.

Endelig på vei mot Venezia.
Turen dit gikk veldig greit. Bortimot rett fram hele veien uten større utfordringer.

Hotellet fant vi kjapt selv om vi misset avfarten, ble bare en liten rundtur i nabolaget.

Rommet var ikke helt klart i og med at vi kom noen timer før innsjekk men det tok dem bare 15 min å fylle på minibaren og re opp sengen.

Ok, pakke av, dusje, skifte og skaffe transportmiddel ned til Venezia.